Nå er det en stund siden 8. mars, men den fikk meg til å tenke litt…
Det blir alltid sagt mange fine ting i forbindelse med kvinnedagen – og jeg må bare si at jeg føler at jeg har flyttet til likestillingens hjemland sammenlignet med Danmark, hvor menn fortsatt ikke har rett til barsel, men kun får det hvis det passer for familien.
Men noe som går meg litt på nervene, er hvordan vi mødre debatterer med hverandre. Noen ganger får man følelsen av, at ingen mamma kan gjøre det godt nok. At vi aldri fremhever den gode mamma, men derimot sørger for at ingen skal føle seg perfekt.
Eks. hele debatten rundt “hjemmeværende mødre” – i mine øyne blir de ofte sett på, som om de ikke er riktig kloke… Hva med deres pensjon? Har de angst for å jobbe? Tenk å være så avhengig av en mann… Som regel sagt med en fortrolig hvisken i et venninne-selskap.
Personlig kunne jeg aldri gå hjemme med mine barn, men jeg beundrer faktisk de som gjør det.
Eller ta en annen debatt – den om de populære mammabloggene. De fremstilles som kyniske pengemaskiner, som blogger på bekostning av barna. Her handler det slettes ikke om, at de har så mye lyst til å vise verden, hvor fantastiske unger de har, at de bare ikke kan la være. Nei, dette er å gå for langt, tenk hva ungene vil si, når de blir voksne!
Forhåpentlig vil de si “Godt gjort mamma!”
Det som undrer meg er at jeg ser på kvinnebevegelsen som en frigjøringsbevegelse. Den handlet om å gi kvinner valg! Men nå som vi har fått det – så har vi det travelt med å se ned på de valg som andre mammaer tar!
Er det bare meg?
